Dverglo

Dverglo

Thinornis dubius

Kjenn igjen dverglo på lyd eller bilde og loggfør observasjonene dine i Fuglepass.

  • Last ned fra App Store
  • Last ned på Google Play
Forekomst: Svært vanlig

Dverglo (Thinornis dubius) er en liten lo i lofamilien med vid utbredelse fra Europa gjennom Asia til øyregioner i Sørøst-Asia. Tre underarter er anerkjent, og noen bestander er trekkfugler. Arten plasseres ofte i slekten Thinornis i nyere fremstillinger og regnes globalt som livskraftig.

Visste du?

  • Den har en påfallende klargul øyering som lyser opp i felt.
  • Kan lokke fram byttedyr ved å vibrere én fot mot underlaget («fotdirring»).

Lyd

Lyd

Om arten

Kjennetegn

Liten og slank lo (omtrent 14–17 cm) med tydelig gul øyering, en smal hvit linje bak svart panne og kontrastfull hodetegning. Oversiden er brungrå og undersiden hvit; brystbåndet er relativt smalt og kan virke redusert utenfor hekkesesong. I flukt mangler den et tydelig hvitt vingebånd. Skiller seg fra sandlo ved mindre og slankere kroppsform, sterkere gul øyering og svakere/mere begrenset brystbånd; hunnen kan virke mer brunlig i de mørke partiene og ha smalere øyering.

Familie

Charadriidae

Størrelse

Liten (gråspurv)

Farger

brun, hvit, svart, gul

Om leveområdet

Åpne, bare eller sparsomt vegeterte flater av sand, grus eller silt, vanligvis nær stillestående eller sakteflytende ferskvann; forekommer også ved saltsjøer, brakkvannslaguner og elvemunninger. Unngår ulendt terreng og høy, tett vegetasjon. Bruker ofte midlertidige, menneskeskapte habitater som grustak, renseanlegg og industrielle ødemarker. Hovedsakelig i lavlandet, men kan også forekomme i høyden.

Føde

Hovedsakelig insekter som biller, fluer, maur, døgnflue- og øyenstikkerlarver samt sirisser; tar også edderkopper, små krepsdyr og andre små virvelløse, av og til også rumpetroll. Plukker føde på tørre eller fuktige flater og i grunt vann.

Atferd

Søker aktivt etter mat med raske løp og korte stopp, og kan bruke fotdirring for å få byttet til å røre på seg. Mindre sosial enn mange andre loer og sees ofte alene eller i små grupper. Noen bestander trekker mellom hekke- og vinterområder.

Kilder

Se også